GunnarSjurRingøen

Komposisjons fagets formaliteter sier følgende om hva jeg skal levere inn:

(…)

Indhold
Den studerende stilles ved studieårets begyndelse overfor en række forskellige kompositoriske ”bestillingsopgaver”, der løses i løbet af studieåret fra ide til færdigt produkt:

• 1 soloværk, 1 værk for usædvanlig besætning, 1 værk for større besætning, 1 tværkunstnerisk samarbejde.
Den studerende indgår selv som udøver i mindst tre af de fire opgaver

• 3 værker for selvvalgt besætning hvori man selv indgår som udøver

• 2 lydindspilninger af egne værker hvori man selv indgår som udøver i mindst en af de to opgaver

• 1 værk skrevet til det musikalske vækstlag

En eller flere opgaver kan i samråd med underviseren samles og tilgodeses i ét værk, ligesom en eller flere opgaver kan erstattes til fordel for en særlig stærk kunstnerisk idé.

(…)

I boksen til høyre har jeg vedlagt en oversikt over hvilke stykker som oppfyller de forskjellige kriterier, samtidig en oversikt over hvilke stykker som blir fremført til “komposisjons eksamens-konserten”.

Hvor detaljert skal man skrive?
Skal det noteres besifring?
Hvor lite eller meget skal komponisten legge musikalske beslutninger over på utøveren?

Det finnes nok ikke et “enkelt” svar som passer til de spørsmål, men kanskje man kan sammenligne litt tilbake til Bach…? En stor improvisatør, som også noterte musikken veldig detaljert med for eksempel besifringer.
“Where to go?” er også skrevet detaljert, men som utøver spiller jeg den aldri likt. Det er et personlig valg, som springer ut i hvordan jeg ser på musikken, og også hvordan jeg føler og sanser det tonale språket i stykket, “Where to go?”.
Hvis man skulle ha en anden utøver til å fremføre stykket, håper jeg at han/henne fikk en følelse og forståelse av utrykket jeg ønsker skal fremgå.
I slutningen av stykket er notasjonen mer eller mindre åpent, der utøveren blir overlatt mere til seg selv for å uttrykke det som faller naturlig for vedkommende.

Hva oppnår man med det?

I dette tilfelle kan man ønske seg at musikken blir løsrevet fra det skriftlige på noten, og heller uttrykt fra selve utøverens valg og farger. Dog kan det virke som et paradox når noten er skrevet så detaljert…

Her i “Blending” har jeg gleden av å spille sammen med Annelene Toft Christensen på fiolin og Stine Benjaminsen på tenor blokkfløyte. En stor fornøyelse!

I motsetning til “Where to go?”, er notasjonen ikke skrevet like detaljert. Stemmene ble skrevet spesifikt til Annelene og Stine, der de hadde gitt meg gode tips/triks til instrument-spesifikke muligheter. Fortsatt er det masse rom til fortolkning, improvisasjon og personlig “touch” fra utøverne.

Blending som tittel, er et “ikke så elegant bud” på å hinte til blandingen av den klassiske, folketradisjonens og den rytmiske tilgang til å uttrykke seg. I lydfilen prøver vi å gi visse deler et cadeau til de forskjellige tradisjoner og tilganger.

Når jeg hører på stykket i ettertid får jeg en følelse av film-musikk eller noe som er meget meditativt. Kan det være at vi treffer et sjanger-område i mellom våres forskjellige tilganger til musikken?

Stykket er ment for en piano student/elev. Min hensikt er at den kan fungere til både rytmisk og klassisk klaver-undervisning.

Jeg kommer fra en rytmisk tilgang til musikken, som også skimter igjennom i selve lydfilen. Det forekommer små variasjoner, og jeg prøver å bruke noten så lite som mulig.
Kan man forestille seg at en pianist med klassisk bakgrunn ville spille stykket som den er skrevet, og få en følelse av at han/henne spiller musikk med et rytmisk uttrykk? Det er ønsket jeg kommer med, ved å skrive “Green, Red and Purple”.

Tittelen og stykket er inspirert av aurora borealis (Nordlys), som danser over himmelen i fargene grønt, rødt og lilla.

Dette stykket er både komponert og spilt inn i lyd-programmet “Logic” (et DAW programm). Tittelen “Seven in one” kommer fra at jeg fikk i oppgave å inspireres av mine medstudenters komposisjoner. Små biter, tematiske linjer, harmonier m.m. ble plukket ut kun etter min egen subjektive smak, og blandet sammen i en stor “gryterett” som fikk lov til å koke seg ferdig.

Stykket er tredelt, og jeg har vedlagt en note som kun er ment som hjelp til å navigere seg i musikken.

Under selve komponeringsfasen av “Seven in one”, brukte jeg aktivt min visuelle fantasi. Der så jeg for meg en scene som er delt i to, med et “sett” av musikere på hver side. “A” stykket spilles av den ene siden, og “B” stykket spilles av den motsatte side. Siste stykke (“C”) er der begge sider kommer sammen og avslutter stykket samlet.
En del av komponerings fasen gikk på å fokusere på “sound design”, der man mikser endeproduktet til et samlet bilde. Mange av lydene kommer fra lyd-programmet “Omnisphere”.

Når jeg hører på stykket i ettertid, opplever jeg at utrykket aldri kunnet kommet fra min egne musikalske forståelse og oppfattelse. Det er en underlig observasjon som både er god, og tankevekkende. Kan jeg høre mine medstudenters musikalske stemmer igjennom stykket … ? Kanskje.

Jeg opplever at disse fire fremviste stykker er veldig forskjellige fra hverandre. Spesielt hvilke metoder som er brukt i komponeringsfasen. Det ser jeg som spennende og givende, der man både kan spille musikk variert, men også bruke diverse komponerings metoder.

Uttrykkende får også sine særegne preg av hvem som spiller, som jeg personlig verdsetter høyt. Musikk er levende og skal ha muligheten for å uttrykke seg forskjellig fra gang til gang.

Takk for din tid, håper du har lyttet og opplevd en berikelse i en grad som er større nå, enn det den var før…
Disse tanker og spørsmål jeg stiller, tror jeg personlig aldri får et endelig svar, men bare utvider seg med tiden (?). Tenk hvor heldig man er!

– Gunnar Sjur Ringøen , Mai 2021, SDMK Esbjerg